Og han seilt sin egen sjø
Han sto ved roret på den veien
Ein vinterdag kom æ for øye
Kunna vært ein redningsbøye
Men han va itj interessert i d
Han va skipper og mått bli me ned
Va alltid like brun og fin
Han komponert ein symfoni av
Og fræmført den for allj som villja hør
Te slutt så hadd allj sammen hørt den før
Æ har aldri vært ein havets mann
Æ trives bæst me føtter′n på d tørre land
Æ har soleklare grunna te d
Verden treng itj ein sånn skipper te
Han seilt rundt i ei flaske
No står den dær på hylla mi
På væggen hæng ei sliten fiolin
Og d va historien om faren min
Æ har ikke tænkt å bli ein havets mann
Æ trives bæst me føtter′n på d tørre land
Æ har soleklare grunna te d
Verden treng itj ein sånn skipper te
Verden treng itj ein sånn skipper te